11.11.11

11.11.11 et magisk tall for mange. Tallmagi med forskjellige kombinasjoner. jeg prøver å skrive dette innlegget rundt kl.11 også, så har jeg hele rekka. Tiden tikker og går, åra går. Selv føler en seg akkurat lik, men det er ikke så rart, man er jo den samme med rike erfaringer på livets vei, og hva det har gjort med deg som menneske, og styrt dine tanker. Selv har jeg en visuell hjerne. Husker farger, opplevelser og mennsker som har krysset min vei godt. Noen mennesker husker jeg veldig godt p.g.a. utstrålning, ord de har brukt, utseende. Det sterkest som fester seg er nok personligheten. Dess eldre jeg blir destod spennende synes jeg møte med mennesker er, og hvert menneske har sin historie å fortelle, og oppfattelsen av virkelighet er også forskjellig. Den menneskelige hjernen er en datamaskin, der mye ligger brakk-føler jeg. I romanens verden kan man bruke fantasi og selvopplevd virkelighet, så der kan en virkelig fått tatt den ut. Også i billedkunstens verden får man uttrykt tanker og følelser, og jeg føler meg priviligert som kan uttrykke meg på et lerrett og noen vil kjøpe det og henge det på veggen og har glede av å gå å se på det hver dag. Det settes elektroniske spor etter mennesker i dataverdens minnebok, men det å oppleve at mine spor som billedkunstener taler direkte til mennesker fra veggen er en flott følelse. Skaperkraften er sterk, og den kommer jeg til å bruke til min siste dag her på jord.