Da har vi levd to år i pandemien, med forbud, munnbind, isolasjon og restriksjoner. Nå begynner verden å åpne seg opp, og man kan begynne å reise utenlandsk igjen. Kjenne på friheten til å lette og oppleve Europa og alt det fine som finnes der. Så krigen mot pandemien er i sluttfasen, men så dukker en ny krig opp i verdensbilde. Russland inntog i Ukraina. Uforståelig, skremmende, en ny frykt dukker opp. Mennesker på flukt, redsel og gru. Store militære styrker buldrer innover landet. Styrker som kjemper mot hverandre, død og ødeleggelser. Menn som kjemper mot menn, fedre, sønner, naboer, slektninger , unge og voksne menn. At ikke mennesker har lært, men når diktatorer med elefantkjuke og makt bestemmer forsvinner vettet og maktbegjær overtar. De som flykter går inn i en ukjent fremtid, det de flykter i fra sitter fast i ryggmargen.
Jeg ønsker og sender gode tanker med fredsduer, som fritt kan krysse grenser, som kan uttrykke frihet og fred uten å bruke tale. Ord er bare ord, handling er handling forstår alle. Dette er ikke noe krigs dataspill, det er mennesker med kjøtt og blod med alt det fører med seg. Og vi som er utenfor krigssonen betrakter det som utspiller seg med skrekk og gru. Jeg slipper løs mine fredsduer .
