Atliebesøk.

Det er bestandig hyggelig når noen faller for noen av mine malerier spontant. Her er det Eva som har funnet "sitt bilde" som hun skal ha med seg til Sverige der hun har funnet sitt smultronstedet. Et idyllisk rødt hus i skogen der hun skal tilbringe sommerne sammen med sin mann, svigersønner,døtre og barnebarn. Setter stor pris på at det skal henge på veggen der for dette er et veldig spesielt maleri. Hattekvinnene ser ut som kloninger av seg selv, men blikkene er forskjellig og der sitter personligheten. Den tok Eva og falt for det.

Her står damene på terrassen foran atlieet. En fin knippe hattedamer.

Når jeg får besøk på fincaen går vi innom mitt atlie som ligger på toppen og har en fin utsikt over havet. Her er mine svenske hattedamer på atliebesøk.

Hatteparty.

Sitte utendørs i blandt vekster og blomster gir en egen atmosfære. Veldig hyggelig med jente-hatte-party!

Sitte rundt et dekket bord med god mat og god vin, da går praten lett om alt mulig, om livet , og det som skjer rundt omkring på godt og vondt. Praten går lett og temaene er mange, og tiden går alt for fort i hyggelig selskap.

Hattelunch-party på fincaen er gøy. Her har vi mine hattevenninner fra syd. Fargerike, morsomme, flotte svenske damer.

Nypløyd mark.

Her har jeg tatt et nærbilde av hest og mann og det er ikke mange meterne på tvers her. Så står de gamle, murte vannrennene igjen, så de lager et skille. Men poteter blir det i løpet av en måneds tid. På denne øya er det frodig for alle vekster, og det kan høstes flere ganger i året.

Det er trangt på disse små jordbitene som er avskilt med skille for hver terrasse oppover i siden, så det er ikke bestandig like enkelt å komme til med maskinelt redskap. Da er blakken god og ha. Vår leieboer på jordene våre brukte hest og treplog da han skulle lage render for poteten, og han hadde ordentlig dreisen på både hest og plog. Morsomt å se på for en som ikke vant med hest, og drive jorda. Koselig, gammeldags romantikk for meg. Potetåker, og nedover større bananplantasjer.

Når en bananplantasje blir en potetåker.

Bananplanter er elegante vekster, og en bananplantasje er et vakkert syn. Da vår kjære, trofaste Alfredo ble syk og takket for seg som arbeider på bananplantasjen, så vi oss nødt til å legge plantasjen brakk, og den vakre bananplantasjen ble et villniss. Flere av de små bananplantasjene rundt oss kastet inn håndkleet og la det brakk, p.g.a. mye jobb og lite fortjeneste. Landskapet forandret seg og det ble en trist utsikt. Finanskrisen har rammet disse vakre øyene langt ut i havet, og det er stor arbeidsløshet. Nå er det aktuelt og utnytte jorden til mat. En spansk familie ville leie jord av oss, og drive med poteter som inntektskilde, og det var vi glad for at jorden kom til nytte. Når jeg kom nedover nå var det ryddet og jorden foredlet. Familiefaren laget renner på jordene med hest og treplog, og dette har han gjort før, det var tyderlig å se. I går var hele familien engasjert, smått som stort, gammel som ung. Noen satte poteter og andre gravde over med grev. Det ville ta fire uker til gresset ville bli synlig over jorden. Det vokser fort her på denne frodige øya. Så nå ser jeg utover en potetåker. Ikke så veldig eksotisk kanskje, litt hjemmekjært og kjederlig, men jeg er glad for at jorden kom til nytte for en flittig og arbeidssom spansk familie. Måtte de få en rik avling.

Solens øy.

Så er jeg tilbake på solskinnsøya. Fra Norge der hvit rim har lagt seg på marken og dagens lys forsvinner tidligere og tidligere. Så er det bare å ta et fly som tar 5-6timer, så er man tilbake til sommeren igjen. Det er nesten som et tastetrykk.Fullt fly, folk forsvinner ut av flyet og mot bussen og videre til sine utvalgte feriesteder. Jeg til min finca i syden. Det er godt over et halvt år siden sist jeg var her, men alt står som før, akkurat som jeg var her i går. All ting er på plass slik som det ble forlatt, nesten som en tidsmaskin. Så er det å fylle kjøleskapet, kjøpe blomster og grave i hagen for å plante på nytt. Jeg forlot Norge med å ta inn krukker med blomster , utemøbler, rake løv og forberede seg på vinteren. To dager som kan snu opp ned på årstider. Ja takk vi tar det hele. Så blir det ut i byen, gå på fortausrestauranter, møte venner som man bare ser hernede, fortsette praten der den slapp sist. Det er viktig å leve i nuet, være åpen for alt uforusette ting som en skulle møte. Mennesker som du ennå ikke kjenner som kan bli din venn. Undrer meg på hva som venter rundt neste sving.

11.11.11

11.11.11 et magisk tall for mange. Tallmagi med forskjellige kombinasjoner. jeg prøver å skrive dette innlegget rundt kl.11 også, så har jeg hele rekka. Tiden tikker og går, åra går. Selv føler en seg akkurat lik, men det er ikke så rart, man er jo den samme med rike erfaringer på livets vei, og hva det har gjort med deg som menneske, og styrt dine tanker. Selv har jeg en visuell hjerne. Husker farger, opplevelser og mennsker som har krysset min vei godt. Noen mennesker husker jeg veldig godt p.g.a. utstrålning, ord de har brukt, utseende. Det sterkest som fester seg er nok personligheten. Dess eldre jeg blir destod spennende synes jeg møte med mennesker er, og hvert menneske har sin historie å fortelle, og oppfattelsen av virkelighet er også forskjellig. Den menneskelige hjernen er en datamaskin, der mye ligger brakk-føler jeg. I romanens verden kan man bruke fantasi og selvopplevd virkelighet, så der kan en virkelig fått tatt den ut. Også i billedkunstens verden får man uttrykt tanker og følelser, og jeg føler meg priviligert som kan uttrykke meg på et lerrett og noen vil kjøpe det og henge det på veggen og har glede av å gå å se på det hver dag. Det settes elektroniske spor etter mennesker i dataverdens minnebok, men det å oppleve at mine spor som billedkunstener taler direkte til mennesker fra veggen er en flott følelse. Skaperkraften er sterk, og den kommer jeg til å bruke til min siste dag her på jord.

Det er ennå sopptid.

Det er spennende å gå innover skogen og tenke:"Undre meg på hva jeg får se rundt neste sving". Vakre former og farger i naturen. Stille og frederlig og det lukter friskt og godt. Her er det en gjeng stubbeskjells-sopp som klatrer opp stammen. En utmerket matsopp. Det spørs om jeg må ta enda en tur før jeg gir meg. Kulden og vinteren kan komme rundt neste sving.

Et prakteksemplar av en fløyelspluggsopp. Den gir masse fin brungrå farge den. Yppelig til bakgrunnsfarge for de andre fargene. Det er lykke å finne noen slike.

I dag er det 8 november, og vi kan ennå gå i skogen å plukke sopp, både kantareller og traktkantareller og piggsopp. Jeg har frysa full så jeg gir meg for denne sesongen. Her har vi Sissel som har funnet en stor fløyelspluggsopp som hun skal bruke til garnfarging.

Sandefjord Golfbane.

Trivelig syn, muligheten er mange, ballen er rund og det er ikke alltid du kontrollerer dine egne bevegelser, men hvilken lykke når lyden av ballen som ramler ned i "koppen" og forsvinner skjer raskere enn du har regnet med. De 4 timene det tar for å gå en 18hulls bane er godt for både sjel og sinn. Golf er for ALLE.

På green står målet for golfballen. Det hvite flagget som angir hvor det lille hullet er som er det enderlige målet, så er det neste hull, nye muligheter, oppturer og nedturer.

Naturen er farget av høsten og høsten speiler seg i vannet.

Sandefjord Golfbane er en utrolig vakker bane. Nå er det november og da har de stengt den for i år. Det har vært en flott høst, og ennå er det mildt og godt og gresset er grønt. Det er et trivelig miljø, og vi har hatt mange trivelige runder der i år. Særlig liker jeg ettermiddagsrunder, når solen står lavt i horisonten og banen ligger i et spesielt lys.